Det var en av de morgenene. En av de hvor kaffen ikke rekker å brygges før barnegråt bryter gjennom stillheten, og det hele starter. Som småbarnsfar til to – en 2-åring og en 4-åring – vet jeg at slike morgener er regelen, ikke unntaket. Livet er kaotisk. Det er en øvelse i balansekunst jeg fremdeles prøver å mestre. Samtidig er jeg fotograf, innholdsprodusent og på mange måter en drømmer – alltid på jakt etter det perfekte øyeblikket, den beste historien.
Men det er et spørsmål som stadig hjemsøker meg: Har jeg nådd drømmen, eller er jeg fortsatt på vei?
La oss starte fra begynnelsen. Jeg var yrkesmilitær en gang i tiden. Jeg hadde en stabil jobb, en trygg fremtid – i andres øyne, i alle fall. Men inne i meg brant det noe større. Et behov for å skape. Å ta bilder var aldri nok. Jeg ville fortelle historier gjennom linsen. Jeg ønsket å inspirere, å bringe andre inn i en verden fylt med øyeblikk som varer evig. Så jeg tok et skritt mot det ukjente og kastet meg inn i livet som fotograf og innholdsprodusent. I dag har jeg en fast jobb som innholdsprodusent hos Visit Øst-Norge – noe mange ville ansett som å ha nådd drømmen. Men den virkelige drømmen? Den brenner fortsatt, og det er langt fra over.
Jeg drømmer om noe mer. Ikke nødvendigvis mer i form av suksess og penger, men mer i form av å skape et fellesskap. Jeg ser for meg et liv hvor jeg ikke bare driver en virksomhet, men hvor jeg er omringet av andre kreative sjeler – unge, gamle, og alle imellom – som deler samme lidenskap. Et sted hvor vi alle heier på hverandre, hvor det er plass til alles drømmer, og hvor det ikke finnes noe annet alternativ enn å skape.
Men her er det vanskelige spørsmålet: Hvordan balanserer du en slik drøm med familielivet?
Det er ingen lett oppgave. Min familie er min førsteprioritet, og de vil alltid være det. Det å være der for dem 100% av tiden, samtidig som jeg prøver å realisere en drøm som krever så mye av meg, skaper et indre kaos som er vanskelig å håndtere. Det er som å leve i to verdener samtidig – på den ene siden har jeg den kreative siden av meg som aldri slår seg til ro, som alltid jager nye muligheter og prosjekter. På den andre siden har jeg min kjære samboer og barna våre, som fortjener min fulle oppmerksomhet og kjærlighet.
Og det er nettopp her kaoset kommer inn. For hvordan kan du være alt for alle? Hvordan kan du være den beste pappaen, partneren, fotografen, gründeren – alt på én gang? Sannheten er at du ikke kan det. Ikke hele tiden, i alle fall. Jeg har hatt dager hvor jeg har vurdert å legge kameraet på hylla for godt. Dager hvor jeg tenkte at det ville være enklere å gi opp drømmen, å gi etter for “hamsterhjulet” og bli en del av det trygge, men monotone livet.
Men hver gang jeg er på nippet til å gi opp, minner kreativiteten meg på hvorfor jeg startet i det hele tatt. Den uroen i meg, det konstante behovet for å skape, for å formidle historier – det er for sterkt til å ignorere. Jeg vet at hvis jeg gir opp nå, vil jeg bli til en versjon av meg selv som ingen vil orke å være rundt – minst av alt meg selv.
Heldigvis har jeg en samboer som forstår dette. Hun er min klagemur, min sparringspartner, min livline. Når jeg jobber sent på natten, tidlig på morgenen, og til og med i helgene, står hun der ved min side. Hun fortjener mer enn én medalje for alt hun har gjennomgått, og for jobben hun gjør på hjemmefronten. Sammen har vi bygget et liv hvor kjærligheten vokser, hvor barna våre vokser opp til å bli trygge, lekende og nysgjerrige individer. Men vi har også bygget et liv hvor jeg får rom til å forfølge drømmen min, selv når det betyr at arbeidstid er “ikke-eksisterende”.
Så hvor er jeg nå?
Jeg står ved et veiskille. På mange måter har jeg nådd målet mitt – jeg jobber som innholdsprodusent på fulltid. Jeg forteller historier gjennom bilder og film, jeg inspirerer andre, og jeg er der for familien min. Men den virkelige drømmen? Den lever fortsatt. Det er en drøm som handler om mer enn meg selv. Den handler om fellesskap, om å skape noe større sammen med andre, om å bygge noe som varer.
Og kanskje det er det som er det største eventyret av dem alle – å vite at reisen aldri virkelig tar slutt. Det er alltid en ny drøm å jage, alltid et nytt øyeblikk å fange.
For uansett hvor kaotisk livet blir, vil jeg alltid finne veien tilbake til kameraet, til kreativiteten, og til de historiene som bare venter på å bli fortalt.
Så nei, jeg kommer aldri til å legge kameraet på hylla. For dette er livet mitt. Dette er min drøm. Og jeg er langt fra ferdig.
Hvordan følge drømmene som småbarnsfar? Det var her jeg startet, og nei, jeg har ikke fasiten. Det jeg vet, er at det krever god kommunikasjon, en stor pose tålmodighet og "fighter" -evne.
Comments